femti år siden krigens slutt

Willy Jensen intervjuet av Hege Marie Duvholt

Willy Jensen bodde i Arne Beckersgate ved krigens begynnelse. Han jobbet i marinens minevesen, som dreier. Jensen fylte 21 år 12. april 1940. Her er hans historie:

– De fleste visste hva som foregikk i Europa på slutten av 30-tallet, men nazistene ble sett på som ufarlige. Tyskland var så langt unna, de fleste hadde aldri vært lengre enn Danmark og Sverige. Et par kamerater av meg syklet ned til Tyskland for å se på De olympiske leker i 1936. De syklet da forbi Sachsenhausen. Lite visste de om, at noen år senere ville den ene av de to sitte innenfor de samme murene.

Når tyskerne startet krigen i Europa, begynte myndighetene å tenke på hva de skulle gjøre hvis det skulle bli krig i Norge. Flere ganger var det øvelse med flyalarm, og alle ble oppfordret til å ha bøtter med sand på loftet i tilfelle brann. Nasjonal Samling og Quisling hadde møter på Borrehaugene, men det var få som møtte opp. De fleste var antinazister.

8. april opplevde vi den første nifse hendelsen. Da ble et tysk skip senket utenfor Kristiansand. Mange ble drept, og de som ble reddet, ble bragt i land. Dette var det første som vi merket til krigen.

Natt til 9. april ble familien min vekket av at flyalarmen gikk. Vi hadde fått instruksjoner om å gå ned i kjelleren og søke dekning når den gikk av, men faren min og jeg var nysgjerrige på hva som skjedde, så vi gikk ut for å se. Selv om det var mørkt, kunne vi se at det kom bombefly med hakekors på siden inn over Horten. Fra indre havn hørte vi mye skyting, og plutselig var det noe som suste gjennom lufta. Vi kastet oss ned på bakken, men ingenting skjedde. Dagen etter fant vi ut at det var en granat som ikke hadde eksplodert, flaks for oss. Litt senere smalt det kraftig fra Indre Havn. En tysk torpedobåt ble skutt i brann av “Olav Tryggvason”. Eksplosjonen førte til at mange vindusruter på den siden av byen ble knust.

Samme natt ble sykehuset flyttet til Åsgårdstrand hotell, og befolkningen på Karljohansvern evakuert. Tyskerne tok over hele Karljohansvern, og bare de med de rette papirene kom inn dit. Min bror Alf var med i Ungdommens Røde Kors, og de fikk i oppdrag å bringe de drepte fra krigshandlingene denne første natten, til kapellet. De hadde en nøytral rolle. Det var en fryktelig tøff opplevelse for disse unge menneskene. Min bror kom seg senere over til England.

9. april ble hele Hortens befolkning evakuert til plasser som ble sett på som trygge. Det var Våle, Skoppum og Nykirke med omegn. Mor, far og jeg dro til Slagen der vi hadde noen venner. Alle som bodde på landet, de såkalte trygge stedene, tok imot folk fra byen. Dit jeg kom var det godt med mat, så vi led ingen nød den første perioden. Ofte fisket vi makrell på fjorden og når vi fikk for, mye solgte vi litt, slik at vi fikk litt ekstra penger. På ettermiddagen 9. april reiste jeg tilbake til Horten for å se hvordan det stod til med huset, og for å hente noen flere eiendeler. Det som møtte meg da ,var en helt vanlig by. Det var ikke noe skyting, alt var stille. Det eneste som var annerledes var at alle gatene var tomme. Alle hadde forlatt byen. Da jeg syklet tilbake til Slagen, nesten alle syklet på denne tiden, lå det en stor tysk torpedobåt, “schnellboot” som tyskerene kalte dem, ved kaia i Åsgårdstrand. Mange mennesker hadde tatt turen ned til havna for å se på båten. De som gikk helt bort til tyskerne og hilste på dem var de samme som senere ble kjent som stornazister.

På radioen hørte vi Quisling si til folket at de skulle legge ned våpnene og gå tilbake til arbeidet. Han sa at fienden var kommet for å hjelpe. Men alle visste at det var England som skulle hjelpe oss. Det var veldig skuffende å få vite at England sendte noen av de dårligst trenede troppene sine til Norge.

Fetteren min, Tor Gulbrandsen, og jeg ville veldig gjerne bli med for å slåss mot tyskerne. Vi meldte oss først for krigskommisæren i Tønsberg, men han sa at det ikke var noe vi kunne gjøre. Jeg hadde ennå ikke avtjent min verneplikt. Men vi bestemte oss for ikke å gi opp så lett. Da vi hørte om kamper rundt Hønefoss, og bestemte oss for å reise opp dit, det var 11. april. Men denne turen ble mislykket, og det endte med at vi ble tatt av tyskerne og sendt tilbake til Horten. Min fetter Tor kom seg senere over til England.

I denne første perioden fikk vi penger fra fagorganisasjonen, det var 25 kr i uka. Mange familiefedre presset på slik at de kunne komme tilbake i jobb. De var avhengige av å tjene penger til mat. Det var fagforeningen som forhandlet med tyskerne om når vi skulle gå tilbake til arbeidet. Det var i begynnelsen av juni vi tok opp arbeidet igjen. Det var nesten på samme tid vi flyttet tilbake til Horten, rundt St. Hans. Jeg jobbet i Marinens minevesen, og der prøvde vi å sabotere mest mulig uten å bli tatt av tyskerne. Vi tok verdifullt verktøy og materiale og gjemte det slik at ikke tyskerne kunne bruke det. Selvsagt måtte vi være veldig forsiktige. På arbeidsplassen hadde vi også muligheter til å kopiere opp flygeblader som vi delte ut til kjente. Dette ble etterhvert oppdaget, og tre av dem som hadde stått bak det, fikk meldeplikt for politiet. Da samlet en del kamerater inn penger, slik at de kom seg over til Sverige og senere kunne reise til England.

En gang Quisling talte på torvet, var vi en liten gjeng som bestemte oss for å gå ned å høre på ham. Det vi gjorde når han begynte å tale, var å snu ryggen til og gå. Noen var så frekke at de ødela høyttalerledningen, slik at ingen hørte hva han sa.

Etter at tyskerne hadde hatt kontrollen i Norge en stund, kom det ut et tysk direktiv om at alle radioer og sykler skulle leveres inn til det norske politiet. Det norske politiet hadde veldig lett for å gi etter for tyskerne, og det var de som tok seg av saker som dette. Det var også de som passet på slik at ingen nordmenn gikk imot tyskerne. Faren min gjemte syklene våre på loftet slik at vi slapp å levere dem fra oss. Enkelte som hadde flere radioer, gjemte den ene på et hemmelig sted. Hvis tyskerne oppdaget at noen hadde tatt vare på radioene, eller syklene, var det nok til at de havnet på Grini.

17. mai 1941 ble en spesiell dag. Lenge hadde de yngre arbeiderne planlagt å gjøre noe mot tyskerne. At 17. mai dette året falt på en lørdag, betydde at arbeiderne var ferdig på jobb klokken 13.00. Tyskerne hadde gitt ut direktiver og forordninger om at denne nasjonaldagen ikke skulle markeres på noen måte. Alle forsøk på demonstrasjon skulle bli slått hardt ned på. Arbeiderne på Marinens verksteder begynte tidlig å spre rykter om at 17. mai skulle alle arbeiderne møte opp på jobb, spaserende i finklærne sine. Ingen, selv ikke tyskerne, kunne nekte folk å gå i finklær på jobben. Det ble sendt rundt “flygeblader” fra mann til mann for å unngå misforståelser. Parolen for 17. mai var: La syklene stå hjemme, gå til arbeidet i pene klær, etter arbeidets slutt går vi i samlet flokk hjemover. Da 17. mai kom gikk de fleste på jobb i finstasen sin. Enkelte kom syklende, for at de ikke skulle forstyrre, ble luften fra alle sykkeldekk sluppet ut, og ventilen lagt pent ved siden av. Dessverre var det en tysk verksmester som så hvem det var som slapp ut luften på syklene, og noterte seg navnet. Da arbeidet var ferdig, gikk et par hundre spente arbeidere i flokk ut fra Verven. Tyskerne kunne ikke gjøre noen ting. Det var ikke noen faner eller flagg, og ingen sang. Når toget nærmet seg Torggata, var det fullt av finkledde folk som hadde møtt opp, både barn, voksne og eldre. Samme kveld ble 15 tillitsmenn arrestert, men de ble sluppet løs etter avhør. Gestapo fikk høre rykter om at det var en gruppe fra Marinens minevesen som hadde stått bak denne demonstrasjonen. 27. mai ble Willy Jensen tatt inn til avhør. Her fikk han et par ørefiker, og juling, men tyskerne misforstod hva han sa. Han ble sluppet ut igjen med en advarsel. Dagen etter ble han hentet på arbeidsplassen igjen, nå var ikke tyskerne blide. De trodde Jensen hadde løyet. Det ble endel spark, og juling på Jensen, men han tilstod ingenting. Hvis han hadde tilstått noe, ville tyskerne bare plaget ham for mer informasjon. Alt Jensen tilstod var at han hadde snakket om det og at han hadde gått i toget. Flaks for Jensen var det at tyskerne var inne i en mild periode. De ville ikke provosere noen nordmenn. Hadde dette hendt et par måneder senere, ville de ansvarlige for demonstrasjonen sannsynligvis blitt dødsdømt. I Gjengangeren stod det ikke noe om denne hendelsen, de var redde for å trykke denslags. Alle arbeideravisene var blitt innstil like etter krigens begynnelse. Det var bare de borgerlige avisene som overlevde, og de var veldig redde for å trykke noe som gikk imot tyskerne. Uten radio var det viktig for alle å lese de avisene som kom ut. Her stod det nemlig om hvor det var mattilbud, og hvor de kunne få utdelt rasjoneringskort. Selvsagt fikk de tak i endel illegale aviser, og fikk litt informasjon fra folk som hadde hørt på radio fra London. Hvem som stod bak de illegale avisene, visste ingen, det var veldig viktig å vite lite. Skulle man være så uheldig å bli tatt av tyskerne, skulle de ikke klare å slå ut av deg hvem som var de store sabotørene

Etter 17. mai-demonstrasjonen ble Willy Jensen og de andre opphavsmennene sendt til Grini. Her ble han kjent med mange flotte mennesker. Han opplevde også et samhold og fellesskap som er vanskelig å oppleve andre steder. Dette er en av de få positive sidene med fangenskapet. Her jobbet han med gårdsbruk, og etter en stund ble han kupasser. Egentlig skulle han ha vært grisepasser, men grisene kom noe senere. De passet blant annet på kuer som skulle kalve. Og når kua hadde kalvet, var det en av guttene som kunne lage råmelk-pudding. Dette var veldig godt. Det var lite med mat på Grini på denne tiden, og hungeren gnagde hele tiden. Det de fikk å spise var kålrabi, turnips og halvråtten fisk. Dette førte til at alle fangene gikk ned i vekt. Da Ålesundsgislene kom til Grini, tok de over dyrestellet på Nedregård, og Jensen fikk jobb i Skogsgjengen til Viggo Widerøe. Selv om det var tungt arbeid, så trivdes han godt i den gjengen. Widerøe var en alle tiders kar. På det meste var det fire-fem tusen fanger på Grini. For å holde humøret oppe, skrev Jensen en sang som ofte ble sunget blant fangene. Dette var den første Grini-sangen, teksten lyder slik:

Grinisang

Mel:Roll a long littel wagon

Om vårt Grini vi synge vil en sang,

med godt humør da blir dagen aldri lang.

Selv om suppa vår er klar,

likevel vi matlyst har.

Vi lenge leve kan på poteter og vann!

Det er harde tider som vi lever i,

men vi håper alle snart vi slipper fri.

Vi må ikke klage nå

så lenge hue sitter på,

for bak de mørke skyer, der er himlen blå

-hei å hå!

En søndag ble Jensen med ut på sopptur. Her plukket et par fanger sopp sammen med en tysk fangevokter. Det visste seg at denne vokteren hadde en kjæreste som han møtte på disse turene. Derfor fikk fangene gå fritt i skogen og plukke sopp. Dette hadde foregått flere ganger, slik at fangene hadde avtalt med koner og barn om å møte dem i skogen. Her fikk fangene et ekstra måltid, og mange brev ble utvekslet. Fangevokterne var som regel “snille” mot de norske fangene, det var først når det kom russiske jøder at vi virkelig fikk se djevelskapen som levde i disse tyskerne. Jødene ble behandlet som dyr. De ble plaget til alle døgnets tider. Etter at Jensen hadde vært på Grini en stund, ble han “utnevnt” til blendingsminister. Det betydde at han hadde ansvaret for at alle vinduene hadde blendings- gardiner. Det var ikke en liten jobb.

En gang måtte han inn til en norsk fange som akkurat hadde ankommet til leiren. Det manglet nemlig gardiner på dette rommet. Denne personen hadde blitt beskyldt for å være en av lederene bak norsk motstandsbevegelse. Ingen fikk lov å være alene sammen med denne fangen, det måtte alltid være en tysker til stede. Fangen var blitt sterkt torturert. Han hadde fått flere ben i kroppen brukket, og var blitt rundjult.

Etter å ha vært på Grini i ni lange, tøffe måneder, ble det bestemt at de tre hovedmennene fra 17. mai-demonstrasjonen var farlige for den offentlige sikkerhet. De ble alle sendt til den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Det som møtte dem der, var et helvete som ikke skulle vært mulig i en sivilisert verden. De andre fra Horten var Oscar Solberg og John Eriksen. Jensen var i Sachsenhausen til krigens frigjøring. Da ble han reddet av av de hvite bussene.

Jeg vil gjerne takke Willy Jensen for at han hadde tid til å snakke med meg, og dele sin informasjon og erfaring med meg. Det er viktig at dagens ungdom som lever i en verden der de får lagt alt til rette for seg, og ikke behøver å bekymre seg for om de får mat i morgen, får slik informasjon. Nynazistenes fremgang i Europa er også meget skremmende. Det er viktig at disse menneskene får greie på hva som skjedde under 2. verdenskrig. At mennesker kan bli så grusomme at de uanfektet kan ta andres liv, og gi dem varige psykiske og fysiske skader. Dette var en krig som berørte de fleste.

Krigshverdagen i Horten

Intervjuer Solveig Eik

Intervjuobjektet er en kvinne, i dag 74 år gammel. Bodde i Horten under krigen. Yrke under krigen: Først sildesorterer, deretter sekretær på Horten Flyfabrikk.

– Far drev en fiskeforretning, og hadde akkurat fått inn en stor last med torsk. Tyskerne forsynte seg av all torsken. De tok for seg der de fant noe de kunne trenge. Folk i Horten var i grunn klar over at det kunne komme en krig. Alle hadde en liten veske klar med klesskift og det nødvendigste, i tilfelle de måtte forlate byen i en fart. Allikevel kom krigen overraskende på dem, forteller en nå 74 år gammel kvinne.

– En morgen ble jeg vekket av at far ropte: “Nå må dere stå opp, jenter! Nå er det krig!” Vi rasket med oss det mest nødvendige, og skyndte oss oppover i byen. Jeg løp av gårde med papiljotter i håret, og kåpa trukket godt rundt meg. Alle Hortensfolk evakuerte byen. Sirenene gikk hele tiden. Vi hadde en familie vi kunne få bo hos en stund, og var så heldige å bli kjørt ut av Horten med bil. På Øvre Ton bodde vi i noen måneder. Etter noen tid “normaliserte” situasjonen seg, og de fleste flyttet tilbake til husene sine.

I det daglige må jeg innrømme at jeg hadde ungdommens uerfarenhet og evne til å glemme det en ikke har foran seg akkurat i øyeblikket, fortsetter kvinnen. Ungdommen skjønte nok ikke helt alvoret i det som skjedde rundt oss. Det var for uforståelig. Dessuten var vi barn mye lenger på den tiden, tror jeg. Stemmerett hadde man ikke før man var 21, og før det ble man både sett på og behandlet mer som et barn.

– Gikk du med binders, rød topplue eller gjorde markeringer under krigen?

– Det er klart vi gikk med binders! Alle ekte jøssinger gjorde det. Det var ikke helt ufarlig, men man gikk selvfølgelig ikke med bindersen midt i glaninga for tyskerne. Under jakka eller på en lomme var smartere plasseringer. Rød topplue og røde strømper gikk jeg også med. Helt lov var vel ikke det heller, men da tyskerne klaget, sa jeg bare at de hadde hindret tilgangen på nytt garn, og at rød var den eneste fargen jeg hadde! Man måtte være litt lur den gangen. Listen og fantasien ble tatt i bruk for å få uttrykt sitt standpunkt uten å hisse opp noen tyskere.

– Her i Horten kjente jeg de fleste på min alder. Mange som ble tatt av tyskerne eller NS, var folk jeg visste hvem var, men den som sto meg nærmest, var tanta til min nåværende mann (daværende forlovedeø. Hennes mann var overingeniør og nestsjef på Karl Johansvern. Noen fra hjemmefronten sprengte en tysk båt i Indre Havn, og ga hennes mann beskjed, midt på natten, om umiddelbart å komme seg ut av landet. Det klarte han også, men min manns tante, som da var syk og over 70 år gammel, ble tatt. Helt til krigens slutt satt hun på Grini. Mannen kom seg til London, og sendte henne mange gaver som aldri kom fram.

– Var du redd for angiveri?

– Ja, det var en stadig trussel. Hvem som helst på gaten, i vennekretsen og på arbeidsplassen kunne være en angiver. Det ble en slags vane å stadig passe seg for hva en sa.

– Kjøpte du eller noen av dine nærmeste mat på svartebørs under krigen?

– Ja, vi dro på landet og hamstret som det het. Dette var straffbart, og det var ofte kontroller. Allikevel tok jeg sjansen flere ganger. Jeg hadde blant annet en kåpe med innsydde små lommer langs magen til å ha egg i. Melk smuglet vi også på kroppen. Ofte tok vi toget fra landet og inn til Horten. Jeg husker spesielt at jeg ikke måtte sette meg ned på disse togturene, da jeg kunne knuse eggene.

Ellers klarte vi oss ganske bra fordi min far drev fiskebutikk. Han kunne lett bytte fersk fisk mot delikatesser som egg og ekte smør. Min fars bedrift var årsaken til at jeg kom inn på husmorskolen. Han lovte å gi dem fisk hvis jeg fikk gå der. På husmorskolen fikk jeg mange venner fra bondegårder, så etter det var det ikke vanskelig å få hamstret hvis jeg tok risken og syklet for å transportere det. Det gjorde jeg mange ganger.

– Hvordan opplevde du NS?

– Alle var redde for NS. Partiet spredde redsel fordi de hadde så mange angivere. På jobben eller ute blant folk måtte man passe seg for hva man sa. Jeg husker en gang (23. februar 1945ø jeg kom ankom jobben min med ferske nyheter om engelskmennenes bombing av Verven i Horten. Jobben lå ute på Borre, der alle hadde hørt bombingen, men ingen visste hva som egentlig hadde skjedd. Min rapport var derfor veldig spennende, og alle lyttet nysgjerrig. Vi var stormende glade fordi engelskmennene hadde prøvd å hjelpe oss. Alle pratet i munnen på hverandre, og lo og jublet. Da kom plutselig sjefen og nestsjefen min inn. De hadde stått og lyttet ved døra. Nestsjefen min var ivrig nazist, og nå kom hun rett mot meg. Lokalet ble helt stille. Hun sa at jeg skulle pakke tingene mine og aldri vise meg der igjen. Jeg tenkte: “Å herregud, nå er det min tur, ja. Hvor sender de meg nå?” Men jeg ble ikke sendt noe sted. Jeg tuslet hjemover til Horten og holdt meg hjemme resten av krigen. Dette var vinteren 1944-45, så heldigvis var krigen slutt snart. Tyskerne hadde sikkert nok med seg selv, men hadde dette skjedd tidligere i krigen, så vet ikke jeg hvordan det hadde gått. Arbeidskollegaene mine samlet senere inn penger til meg så jeg kunne skaffe meg en advokat, de mente det var et for dårlig oppsigelsesgrunnlag. Jeg gikk også til en advokat, min våghals, men advokaten sa at han ikke turde gå til rettssak på et slikt grunnlag. Det var for farlig. Etter hans mening var jeg heldig som hadde kommet så smertefritt fra det.

Det var mye fin ungdom som ble nazister under krigen. Mange av dem var intelligente, fra gode familier, og flotte å se på. Broren til en venninne av meg ble nazist. Han var min barndoms store forelskelse, og da han ble nazist, ble jeg virkelig sjokkert! Han kjempet og døde ved Østfronten på tyskernes side.

– Jeg arbeidet på tysk kontor. Der måtte all prat selv mellom norske, foregå på tysk, for at tyskerne kunne kontrollere hva vi snakket om. Sjefen og alle pilotene som kom og gikk, var tyske. Jeg fikk derfor mer innsikt i tyskernes liv her i Norge. Ikke alle var her av fri vilje. Jeg husker spesielt en tysk pilot som plutselig lente seg over meg, og snuste i det lyse håret mitt. Det var ikke fordi han prøvde å sjekke meg opp, eller noe slikt. Han unnskyldte seg med tårer i øynene, og sa at hans to døtre og kone hjemme i Tyskland hadde akkurat slikt hår som meg. Og at han savnet dem så mye at han bare måtte ta litt i håret mitt for å minnes dem.

Sjefen min var gift, men hadde flere tyskertøser på si. Han spurte også meg om jeg ikke kunne tenke meg å bli igjen litt etter jobben, men jeg skyldte på at jeg ikke ville gå ute i mørket. Det var jo så mørkt ute om kvelden på grunn av blendingspåbudet. Dette godtok han. Han var nok ikke helt dum sjefen min. Han visste at jeg var en jøssing, men han visste også at jeg ikke turde å gjøre noe annet enn å holde meg nøytral.

– Foraktet du tyskere?

– Ja, selve Hitlerregimet foraktet jeg, men ikke menneskene. Jeg hadde en tysk brevvenninne blant annet. Vi var forsiktige med hva vi skrev under krigen. Det var jo innført sensur. Men gjennom jobben min hendte det at jeg fikk sendt brevene mine, høyst ulovlig, med de tyske soldatenes post. Her ble færre brev lest.

Selv om min brevvenninne aldri skrev det, leste jeg mellom linjene at hun ikke likte nazismen og Hitler. For eksempel fortalte hun at tysk ungdom måtte dra på utflukter sammen, der det var plikt å gå med uniformer, noe hun syntes var dumt. En sekretær jeg jobbet sammen med en stund, var tysk -Fraulein Zimmermann. En gang hun skulle reise til en helgeutflukt et sted i Tyskland, skrev min brevvenninne at hun også skulle dit. Derfor arrangerte jeg det slik at de to fikk møtes. De tok bilder sammen og ga meg noen. Det var egentlig et ganske pussig møte, for de kjente hverandre jo ikke fra før.

– Hvordan var innstillingen til norske kvinner som hadde forhold til tyske soldater?

– Nå synes jeg synd på dem. Forakt og hat skaper bare krig. Som ung ville jeg nok sagt: “Fyrsja meg!”, men erfaring gir meg toleranse. De første jentene som begynte å fly sammen med tyskerne var de jentene som var “litt på kanten”. Før krigen hadde disse jentene flydd sammen med marinegastene, og nå var det tyskerne. Men etterhvert var det flere og flere skikkelige jenter som fant seg tyskere. Og til slutt var det jenter fra gode familier, med gode utdannelser, som fikk meg til å tenke: “Å Guda' meg! Hun?!”.

Under det store landssvikoppgjøret jobbet jeg i politiet. Hver dag skulle de snauklipte tyskertøsene komme inn og raportere seg til meg. I begynnelsen må jeg si at jeg gosset meg litt over deres straff, men etterhvert som jeg så dem komme inn hver dag, ofte med tårer i øynene, likte jeg meg mindre og mindre. Det var noen av disse jentene som virkelig hadde funnet kjærligheten, og som kom i en utrolig vanskelig situasjon på grunn av det hatet folk følte mot tyskerne. Enkelt var det nok ikke for disse jentene. I Norge ble de utstøtt, og i Tyskland ble de heller ikke alltid så godt mottatt. Jeg vet om et par som flyttet til Amerika for å slippe unna hånen.

Jeg husker de fem krigsårene som noe forferdelig, urettferdig og helt uforståelig. I fem år måtte man “gå på tærne”, og være forsiktig med alt man sa. Disse årene fra jeg var 19 til 24, skulle jeg egentlig ha brukt til å videreutdanne meg. Min store drøm var å bli motedesigner. Men da måtte jeg studert i en større by, noe som krigen umuliggjorde. Ingen hadde vel råd til å leie en hybel et fremmed sted, og leve på rasjoneringskort! Man måtte være en del av en familie for å kunne holde hjulene i gang. Etter krigen var jeg ringforlovet, og hadde fast arbeid på politikammeret. Noe av gnisten til å sette i gang var borte. I mine stille stunder hender det enda at jeg ergrer meg over at jeg aldri fikk prøve meg som motetegner. Kanskje livet mitt hadde vært annerledes i dag...