Hitra, båten som nektet å gi opp

Denne historien om Hitra begynner en vinterdag i 1982, den gang en sovjetisk undervannsbåt gikk på grunn i skjærgården utenfor Karls­kro­na.

Journalister fra mange land strømmet til, og i noen dager var Karlskrona i verdens sen­trum.

På noen av fotografiene dukket et gam­melt treskrog opp. Til en norsk journa­list nevnte den svenske kommandør­kaptein Y. Rollof at han mente dette kunne være en av de gamle Shetlandsbussene. Artikkelen kom på trykk i bladet Farmand, og ble lest av daværende museums­sjef, kom­mandørkap­tein Stein Moen på Marine­museet i Horten. Han fattet umiddelbar interesse for dette og reiste kort tid senere til havneområdet ved Karlskrona.

Raskt fastslo han at den halvt nedsun­kne båten måtte være Hitra. Spørs­målet om hva som nå skulle skje med den gamle båten ble et tema som opptok stadig flere i Norge, ikke minst Hitras gamle skipssjef, kom­man­dør­kaptein Ingvald Eidsheim. Snart var arbeidet med å få skuta hjem til Norge igang. I spissen for dette arbeidet sto i begynnelsen museumssjef Moen. Han fortjener mye av æren for at båten til slutt kom hjem til Norge.

Båten, halv nedsenket i vann i Karlskrona, ble gitt til Marinemuseet i Horten. Men før noen rakk å hente den hjem, ble den pårent av et annet fartøy under den sterke vinterstormen, og sank til bunns. Den svenske marine påtok seg oppgaven å heve båten. Etter en dykkerbesiktigelse, ble det konsta­tert at Hitra ikke var mere skadet enn at den kunne heves. Svenskene kalte operasjo­nen en øvelse og hevet båten.

Det var ikke mye som minnet om den stolte og stramme ubåtjageren som gjorde så mange og viktige turer mellom Shetland og Norge under siste krig. Alt utstyr og inventar var borte, og deler av broen var ødelagt. Noen steder var det råte i treverket. Men det skulle bli verre. Det fantes ikke penger på stats­budsjettet til en slik operasjon som redningen av Hitra innebar. Dermed ble skroget liggende en vinter til og enda mer av dekksplankene og overbygget ble borte.

Hva skjedde med Hitra etter krigen, og frem til den ble gjenfunnet utenfor Karlskrona? De tre Shetlandsbussene tjeneste­gjor­de i ti-tolv år i bruksvakt­holdet på kysten. Etter noen år i bøye, ble de i 1960 utrangert for godt. Etter at alt militært utstyr var fjernet, gikk de på auksjon, og nordman­nen som kjøpte dem solgte dem videre til svenske båtentusiaster som hadde planer om å lage lystyachter av de tre krigsveteranene. Men planene ble vanske­lige å gjennom­føre, og skutene byttet stadig eiere. Hessa havarerte på kysten av Bohuslän, mens Vigra gikk til bunns i nærheten av Malmø. Den tjeneste­gjorde da som sandlekter og orket til slutt ikke den tunge lasten.

Om Hitra vet vi at eieren høsten 1968 hadde klare planer for skipet, men mens den lå på havnen i Karlskrona klarte to fjortenåringer å komme seg ombord og åpne bunnventilene og alle vanntette skott, og dermed sank den ved kai. Båten ble overdratt til det svenske sjøforsvaret som hevet den. En svensk direktør kjøpte skroget og brukte i 1970 30.000 kroner på reparasjoner. Men arbeidet med å bygge lystfartøy ble aldri sluttført, og etter noen år ble den slept ut til Tjurkø, der det lå flere utrangerte fartøyer. Mye kunne minne om en skips­kirkegård i havneområdet på utsiden av Karlskrona. Her var påkjenn­ingen stor for båten, utsatt som den var for skadeverk, sjø- og isgang.

Tilbake til Norge

Våren 1983 ble HITRA fraktet til Norge og levert til skipsbygger Gunnar Oma på Stord. Han hadde sett på skroget i Karlskrona og mente at hans verft, Oma Baatbyggeri kunne restaurere skipet. Nå var endelig dette symbolet på norsk motstandsvilje i krigsårene tilbake i Norge.

Arbeidet med gjenoppbyggingen startet. Sakte, men sikkert, bit for bit, ble båten satt tilbake i sin opprinnelige stand. Men ennå gjensto mye. De spesielle motorene var borte, det meste av utstyret var borte. Etterhvert satt man igjen med et skipsskrog som nærmet seg ferdig restaurert. Utstyret manglet. Gunnar Oma brukte mye tid på å skaffe tilbake originaldeler. Det er nesten utrolig at Hitra i dag omtrent til minste detalj, er bygget opp av originaldeler åren i aktive tjeneste. Bare en akterdekkkanon mangler, men en finsk sjøoffiser mener at de har en originalkanon. Kanskje vil Hitra snart seile helt rigget som i originalutgaven.

Fra fjord og bygd dukket gjenstan­de­ne opp, det originale ankeret og rednings­bå­ten er forlengst på plass. Motore­ne ble skaffet til veie i USA, der Oma fikk kjøpt en båt med riktige motorer, den såkalte pannekakemotoren, den var for lengst gått ut av produksjon.

En forening ble stiftet, Shetlandsbussens venner. De arbeidet med innsamling av penger for å komme igang med restaureringen. Etter en lands­om­fattende innsamlingsaksjon ble det også ryddet plass for noen kroner over forsvars­budsjettet. Men det var hele tiden en forutsetning at størsteparten av restau­reringsbeløpet skulle fremskaffes ved frivillige bidrag. Oppslut­ningen var overvelden­de, ikke minst i de bygdene på Vestlandet der Hitra under krigen var en hyppig gjest.

Tirsdag 24. mars 1987 ble HITRA igjen satt på vannet. En gjennom­gripende restaurering ved Omas baatbyggeri var avsluttet. Og skipet var tilbake i sin opprinnelige form, et restaureringsarbeide som etter krigsmann­skapets mening satte skuta i samme stand den i hovedsak var i de dramat­iske krigsårene.

Den offisielle overtagelsen skjedde fredsdagen 8. mai 1987. Siden den gang har båten tjenestegjort som museumsskip fra sin base på Haakonsvern ved Bergen. Hele sommeren seiler Hitra i gammelt og kjent farvann på Vest­landet, om vinteren taes den opp for vinteropplag og vedlikehold.

Ved den offisielle overtagelsen kunne formannen i Shetlandsbussens venner fortelle at finansieringen av restaureringen var sikret gjennom en sum på 5,5 millioner. 3,3 av disse var skaffet til veie gjennom innsamlingsaksjoner, 2,2 fra statlige overføringer. I dag drives båten med bevilgninger på statsbud­sjettet. Sjøforsvaret har ansvar for drift og vedlikehold. Båten eies av Marine­museet i Horten. Støtteforeningen har avsluttet sitt arbeide. Så spørs det bare blir det penger på budsjettet til enda et års drift av museumsskipet?

HITRA`s aktive tjeneste

Hitra er bygget i 1942 med en tonnasje på 125 tonn (deplasement), og med en toppfart på 20 knop. Opprinnelig var den bygget for en besetning på 20 mann, og bygget som undervannsbåtjager utrustet med en 40mm-kanon, en 37mm pom-pom, to 20mm-oerlikonkanoner og to 7,6mm maskingevær. Hitra hadde radar.

Hitra kom som gave fra USA til Norge for å tjenestegjøre under marinens avdeling på Scalloway på Shetland. Den ble satt inn som erstatning og supple­ment til de skøytene som inntil da hadde vært i denne tjenesten. Hitra kom i tjeneste i oktober 1943 og var i aktiv krigstjeneste frem til krigens slutt i mai 1945. Den hadde da gjort 43 turer fra Shetland til Norge og tilbake.

En av hovedoppgavene for den norske spesialavdelingen på Shetland under andre verdenskrig var å frakte våpen, forsyninger og mannskaper til spesial­oppdrag på norskekysten og å hente disse og flyktninger tilbake. Storparten av de mannskapene som ble satt i land i Norge tilhørte Kompani Linge og hadde som hovedoppgave å drive opplæring av Milorg-grupper. foreta sabotasjer, eller arbeide som telegrafister.

Til å begynne med brukte organisasjonen Lerwick på Shetland, etter kort tid flyttet de til Lunna Voe i 1941 og året etter til Scalloway, der den ble resten av krigen. Basene og operasjonene derfra sto under britisk kommando, men hadde norsk ledelse.

Den innsats som denne spesialavdelingene sto for var både bemerkelses­verdig og meget verdifull. Fra 1940 til 1945 fraktet avdelingen 192 mann og 383 tonn militært utstyr over Nordsjøen og til forskjellige steder på Vestlandet. 73 mann ble sammen med 373 flyktninger bragt tilbake fra Norge til trygg­heten på Shetland, senere til England. De første årene brukte avdelingen fiskeskøyt­er på 92 turer, ti av skøytene gikk tapt og 44 mann ble borte. Mange ganger reddet de seg med hårfin margin, og mange nesten mirakuløse beret­ninger, vitner om disse fiskernes besluttsomhet og vilje til ikke å gi opp så lenge det fantes liv og håp. De tre bussene gjennomførte 115 ekspedisjoner av disse sto Hitra for 45, ved 43 av disse var Ingvald Eidsheim sjef, de to andre turene var base­sjefene Leif Hauge og Harald Henriksen fører.

Museums-skip

Hitra seiler idag som museumsskip på Vestlandet i som­merse­songen. Men det blir tid for litt lengre tokt innimellom. Båten er allikevel mest populær på Vestlandet, der den i sin aktive krigstjeneste gjorde sin innsats. Når Hitra kommer til kai et eller annet sted på Vestlandet, hyldes den med stort fremmø­te og enda større beundring. Bare på noen timer i Stavanger kom 5000 men­nesker ombord for å se på krigshelten. Skipet som fremdeles eies av Marinem­useet, drives av sjøforsvarets avdeling på Haakons­vern og finansie­res over statsbudsjettet.

Marinemuseet i Horten hadde ganske sikkert vært en attraksjon rikere om Hitra hadde ligget til kai ved museet. Men de fleste vil nok se at Hitra er på rett plass der den idag seiler i de samme farvann som under krigen. Vestlands­fjorder og Hitra hører på en måte sammen.