Gården og fergestedet Horten med Brom

På slutten av 1700-tallet fortelles det at en meget formuende eier Horten med Brom. Per Wallø bygget det nye hovedhuset på Horten. Bygningen står fremdeles, og er kjent under navnet admiralsboligen. Det gamle, som idag går under navnet "Det røde hus" kan være det eldste huset på Horten. Etter at det nye hovedhuset var ferdig, ble det gamle benyttet som gjestgivergård og skysstasjon.

Per Wallø bygget hovedhuset med en form omtrent slik Apnesgården ser ut idag, med inngang midt på langsiden, og med en lav 2. etasje. Først i 1871 ble huset bygget om til den form det har idag. Samtidig ble hovedinngangen flyttet til den nordre enden av huset. Hensikten var å gjøre boligen mere tidmessig. All den tid den nå ble benyttet som bolig for verftssjefen var det viktig at den var representativ. Dette innebar blant annet at det skulle være høyt under taket.

Arbeidene med heving av takhøyden og påbyggingen skjedde ved at man fjernet øverste etasje og bygget nytt derifra. Bygningsmaterialene ble hentet blant annet fra "Hampeboden" i Fredriksværn.

I følge pantebøkene på Mellom Jarlsbergs sorenskriverkontor ble "Halvgaarden No. 37 Horten med Egholmen og Vedløs af skyld 1 Skpd. tunge samt No. 13 Gaarden Broms" solgt ved et skjøte av 2. april 1793 fra Hans Amundsen Wallø til kjøpmann Anders Wallø. Han solgte igjen ved skjøte av 14. desember 1803 for 9999 rdlr., eiendommen til Balthazar eller Baltzer Rustad. Rustad ble således den siste eier av gården før staten overtok den av Rustad 29. april 1819 for å anlegge Marinens hovedstasjon på området.

Baltzer Rustad var sønn av Anders Rustad i Ås. Anders Rustad var født på gården Hoelstad, der Baltzer Rustads bestefar, Baltzer Hoelstad bodde. (Vi skal komme tilbake til Baltzer Rustad, men først bør vi se litt på gården Horten før Rustads tid.)

Den eldste tiden på Horten

På 1600-tallet besto Hortensgodset av gården Horten med Engholmen, øya Vedløs (idag Vealøs), gården Brom og husmannsplassene Søebodløkken, Nordre Ålebakken, Østre Ålebakken, Hagen og Sollistranden. Det samme området ble solgt da eieren Arnt Henrich Clasen i 1770/71 solgte den til sin svoger, Hans Wallø. Siden overtok hans sønner.

Før dette hadde gården tilhørt Lange-slekten på Falkensten. Først Fredrik, siden sønnen Gunde og igjen hans datter Ida Lange. De hadde sittet med gården fra 1500-tallet. I 1670 var Ove Lange, amtmann over Eger amt, eier. I 1670 bygslet Ove Lange Horten til stattholder Ulrich Friedrich Gyldenløve, som ved skjøte året etter kjøpte Griffenfeldts grevskap og Tønsberg av sin halvbror, kong Christian den 5.

I perioden frem til Ove Lange, eieren på Falkensten og Horten, døde i 1693, var det mange drivere på Horten. En av dem er sersjant Jochum Efritz, og hans kone Lisbeth Cortsdatter. De overtok gården i desember 1687 da generalfeltsmarskalk baron Gustav Wilhelm von Wedel overdro det til Efritz. Wedel hadde i sin tid overtatt bygslet fra Gyldenløve.

Vi kan godt oppholde oss litt ved livet på Horten i denne perioden. Flere spennende opplysninger kommer frem fra Efritz tid på Horten. En rettsak omhandler driftsretten til et saltverk som skal ha ligget på Horten. Det skal ha ligget i "Soldte skaufen under Brom". Der lå med andre ord saltkjelen. Med "soldte skaufen" menes antagelig det skogarealet som var solgt til hugst og brennved for saltkokingen, idet saltbrenneriet var et andelsforetagende. Horten disponerte en tolvtedel av saltbrenneriet med tilhørende skog. Falkensten og de andre gårdene i Borre eide de øvrige elleve tolvtedelene. Det er idag intet som gir holdepunkter for hvor saltbrenneriet har ligget, men det kan ha ligget et sted i nærheten av det som idag er Kanalen, ikke langt unna batterifabrikken.

Efritz ble stevnet for å få rettens avgjørelse om han ved sin bygslingsavtale hadde rett til å benytte Hortens tolvtedel av saltkokeriet. Lange påstod at Efritz ikke hadde denne rett, og at han skulle betale Lange ekstra. Saken ble pådømt 6. juni 1689 ved "Fridtsøe stefnestue" av birkskriveren Baltzer Barth. Denne frifant Efritz, som bare hadde fulgt praksis fra tidligere år, nemlig at ingen hadde betalt særskilt avgift for retten.

Lange påklaget dommen, og både Efritz og Barth måtte møte i overbirkretten i juli 1690. Også her vant Efritz.

I omtale av en rettsak etter en husbrann på Horten finner vi en interessant opplysning. Ble det bygget et hus på Horten rundt 1670? I avtalen om bygsling av Horten står det litt om at Gyldenløve gies rett til å oppføre ny bygning på Horten. Da Gyldenløve noen år senere overdrar bygslet til Wedel står det nevnt en ny bygning på Horten.

Rettsaken forteller at det natten til 2. februar 1692 var en brann på Horten. "Efritz og hans kone hadde begge vært bortreist og da de på hjemveien kom under Hortenslandet fikk de se at det nye store huset var oppbrendt og lå i aske.".

Trolig var dette det huset som Gyldenløve noen år tidligere hadde latt oppføre på Horten.

Etter Efritz tid på Horten overtok Wedel igjen bygselsretten og beholdt den til hans sønnesønn, kammerherre, grev Friedrich Anton Wedel på Jarslberg ble eier i 1719.

Allerede mens Gustav von Wedel bygslet Horten, kom Henrich Witting fra Holsten hit. Han fikk bestalling som veimester i Jarlsberg grevskap den 10. april 1711 og avla ed som veimester i grevskapet den 4. mai 1712.

I 1718 ble det laget en instruks for veimester og fergemannen Henrich Witting. Han skulle også ha overoppsynet med Wedels skoger i grevskapet, se til at det ikke ble drevet rovhugst, eller at uvedkommende "Skyder eller udi andre maader fanger Elgsdyr, Rensdyr, Harer, Agerhøns eller andre skovsfugl.".

At det var et rikt dyreliv her er ganske sikkert, så sent som i 1744 fremla Erik Larssøn Braarød på skatte- og sagtinget i april et voksent uberedt skinn av ulv som var skutt om vinteren av daværende eier av Horten, Arnt Henrich Clasen.

Arnt Henrich Clasen er Wittings søstersønn, født ca. 1700, han overtok gården som eier etter grev Friedrich Anton Wedel Jarlsberg i 1737.

Grunnen til salget var at da Wedel Jarlsberg i 1719 hadde overtatt gården, hadde greven lånt 320 rdl. av Witting. Da Witting døde 20. april 1736, 64 år gammel bodde han på Solberg i Borre. Witting hadde da fremdeles disse pengene til gode hos greven. Clasen kjøpte Horten med Brom av greven for 700 rdl. minus de 320 som Greven fremdeles skyldte hans tante.

Gårdens lave kjøpesum i 1719 (320 rdl.) skyldes trolig det faktum at det var få som hadde rede penger i krigsårene. At det således ble en langt høyere kjøpesum i 1737 skyldes nok i stor grad at Witting hadde skjøttet skogen godt. Det var ikke lenger noen rovdrift i skogen slik det var i saltverkets tid på Horten.

For Arnt Henrich Clasen ble tiden på Horten en urolig tid, han kjempet for at de som hadde penger og som ofte benyttet fergen, skulle være med og betale en del av utgiftene til fergehold. Dette ble ikke nådig tatt opp av "almuen".

Men 6.oktober 1752 fikk han konglig privilegium som blant annet sa at de omkringliggende kommuner skulle betale en årlig avgift til fergestedet, fergetoll.

Og en dag oppunder jul i 1756 brygget det til skikkelig trøbbel for Clasen. Da gikk greve Wedel Jarlsberg til rettsak mot ham, årsaken er beskrevet i rettsprotokollen; "til Oslofjorden Hortens og Broms Avsigelse, imod saadan Løsnings Summa som godset er udkommen for.". Wedel mente han var eier på Horten og hadde vært det i mange år, også i den tiden da han hadde bygslingsavtale på gården. En merkelig sak, Wedel hadde vitterlig solgt gården til Clasen noen år tidligere. Nå ville han ha kjent salget ugyldig. Dom ble dom avsagt og Clasen fradømt retten til å bo på Horten. I 12 år verserte rettssaken før det ble stille om den. Hele tiden bodde Clasen på Horten.

Som nevnt solgte Arnt Henrich Clasen i 1770/71 gården til sin svoger, Hans Walløe. Skjøtet er undertegnet 12/2 1771, men Walløe hadde flyttet til gården allerede sommeren 1770. Arnt Henrich Clasen og hans kone ble boende i den gamle opprinnelige hovedbygningen til de døde henholdsvis 1782 og 1784.

Hans Walløes farfar var Hans Henrichssøn Walløe, født omkring 1653, uvisst hvor. Han var borger av Tønsberg, skipper og reder, og reiste allerede i 1680-årene til England med egen skute. På den tiden kjøpte han øya "Walløe" til Nøtterøy sogn. Den ble i slektens eie i nesten hundre år. Den ble solgt av hans barnebarn, Hans Anundsøn Wallø i 1772, to år etter at denne hadde kjøpt Horten og var flyttet dit.

Hans Wallø som kom til Horten, var født i 1723 på Walløe. Han døde på Horten 20. desember 1797. Han ble gift i Borre i 1747 med Anne Pedersdatter Holm, født 1722. De hadde fem barn: 1) Anders, f. 1749 på Walløe, d. på Fjugstad i Borre 1808. Gift 1785 med Ingeborg Lindahl, f. 1766, d. 1837. Skipper, kjøpmann og skipsreder i Tønsberg. Ved skjøte av 1783 kjøpte han sin bror Peders del, og i 1794 kjøpte han resten av Hortensgodset av sin far, som da var over 70 år, og som døde tre år senere. Ved skjøte av 1803 solgte Anders Walløe hele godset for 9999 rdl. Wallø hadde da kjøpt Fjugstad og var flyttet dit.

2) Peder, f. 1752 på Walløe, d. ugift på Thon i Borre 1826. Han var skipper og reder og lot bygge to skip på Horten, for egen regning og sammen med faren. Som nevnt førte han opp den ene av Hortens to hovedbygninger.

3) Ole, f. 1756 på Walløe, d. 1811. Skipper og reder. Gikk ned med skuta på vei fra Danmark med kornlast.

4) Anund, f. 1760 d. 1797 på en utenlandsreise, skipper og reder. Bodde på Vealøs som han hadde bygslet av faren.

5) Ingeborg Margethe, f. 1768 på Walløe. d. 1828 i Åsgårdstrand.

Skipsverftet på Horten

Det er trolig at det var skipsbyggeri på Horten lenge før staten startet sin skipsbyggingsvirksomhet her. Det ser ut som om Hans Wallø etablerte skipsverft her. Det finnes ingen spor etter noe slikt før han kom hit i 1770. Nå skal vi være forsiktige med å benytte betegnelsen skipsverft i betydningen vi kjenner den idag. På denne tiden hadde de fleste større gårder med en vik eller havn skipsbyggeri i form av en plass der de kunne strekke kjølen og bygge båter. Men i Baggethuns Hortensboka (Horten, ferjestedet som ble marinestasjon og by som boka egentlig heter) blir det skrevet om betydelig byggeaktivitet på Horten. Flere av disse skipene er store, trolig har det vært litt størrelse på "verftet" på Horten. Her gjengies listen over skip som ble bygget på Horten:

1772 Hans & Anders Walløe Brigantin "Anne Margrethe" 1778 Hans & Peder Walløe Brigantin "Anne Helene" 1778 Ole Walløe Skute "Emanuel" omb. 1779 Anders Walløe Brigg "Anne Helene" 1781 Peder Walløe Brigantin "Gabriel" 1793 Christen Endresen Skip "Nicolay & Anna"

(svigersønn av Hans)

1795 Christen Endresen Brigg "Industri"

1797 Christen Endresen Brigg "Grev Wedel"

1799 Anders Walløe Skip "Emanuel

1802 Anders Walløe Brigg "Anne Helene" omb.

I tillegg til bygging av egne skip har de tatt reparasjons-arbeider for andre redere. I det hele er det mye som tyder på at det til tider var stor aktivitet på verftet på Horten. Familien benyttet verftet til kjølhaling og reparasjoner. I begynnelsen av 1780-årene ble det adskillig vanskeligere å skaffe skipsbyggere, de fleste dro til København, derfor er det mulig at verftet døde av seg selv når Walløe solgte gården til Baltzer Rustad.

Horten var sikkert et aktivt sted under Walløe, trafikken var stor både med fergetransport og seilfart i den aktive Walløe- familien. Men, skog og gårdsdrift var også store, viktige inntektskilder i denne perioden.

Fergestedet Horten og Baltzer Rustad

Gården Horten med Brom, var i 1815 eid av Baltzer Rustad. Det var han som hadde fergeprivilegiet over fjorden. Det er vanskelig å si noe om når fergeforbindelsen ble oppret­tet. Trolig har forbindelsen vært der så lenge mennes­ker har ferdes over fjorden. Den første nedskrevne kilde om regulert ferge-forbindelse finner vi i 1582. Det er biskop Jens Nilssøn som har skrevet en beskrivelse fra en av sine reiser. I bispevisitasbøkene står det at "han dro fra Børre, saa neder til Horten oc saa til søes heim til Oslo.".

I Hortensboka finnes det et helt kapitel om fergestedet Horten, her står det blant annet:

"I et offisielt brev av 1712 om den viktige ferge fra Horten til Moss gir kong Fredrik den 4. lensmannen i Borre befal­ing om å bygge en større ferge, som kan føre over 16 hester og 50 mann. Denne ferge ble bygget allerede samme år.

Horten fergested fikk den 6.oktober 1752 kongelig privilegi­um, hvor ved det ble bestemt:

1) Horten og Brom må være befridd for soldathold og utredn­ing.

2) at en mann skal avgies fri for utskrivning, og

3) at Horten må nyte fergetoll av forskjellige prestegjeld.

(Det var Hof, Botne, Ramnes, Sem, Stokke, Nøtterøy, Andebu og Borre tinglag som svarte for denne fergetollen).".

Det var heller ingen andre en fergemannen på Horten og Tronvika som kunne frakte passasjerer over fjor­den. Rustad hadde i 1805 fire av husmennene sine som båt-fo­lk. Ferge­leiet lå mellom Kyllinghodet og Møringa inne i bukta der flyfabrikken idag ligger. Men det var også en brygge på utsiden, den antaes og ha ligget rett nord for det som idag er forsvarets skytebane. Dette leiet ble brukt i pent ­vær. I sin bok "Fra Hortens og værftets historie" (1898) gir Johan Beck denne beskrivelsen av fergestedet;

"Når man i fergebåten fra Tronvika stevnet henimot det vanlige land­ingstedet på strandbredden, Østerbrygga i den lille vika i Møringeskogen (i motsetning til Vestbrygga på den andre bredden, Skjerke- eller egentlig Tjerkebukta, som måtte anløpes under stormende sønnavær). Vel kommet i land på Østbrygga fulgte man veien derfra opp til det nærliggende ekspedisjonstedet, Niels Truelsens eiendom sjøboden (sjø-bu­a), hvoretter brygga også kaltes sjøbod eller sjøbu­brygga. Straks til Venstre inne i skogen hadde fergemann Paul Sjøbua sin lille stue. Fra Sjøbua, som besto av en gammel framhusbygning inneholdene en liten stue, to små kammers og et kjøkken samt tilhørende uthus og løkke, førte postveien opp til gjestgiveriet Horten, som tilhørte Baltz­er Rustad.".

Den gang gikk det ikke noen bro til Veal­øs. Det var en øy som man måtte bruke båt for å komme ut til.

Det vi idag forbinder med Horten gård er den hestesko­formede gårdsplassen inne på Karljohansvern, idag kaller vi den "Gamlehorten". På 1800-tallet var det her låvebygningen på Horten lå. Det vi idag ser av leiligheter i denne bygningen kom på et senere tidspunkt når forsvaret hadde overtatt på Horten.

Skal vi tenke oss hvordan Horten med Brom så ut før 1815 må vi forestille oss at det fra gården og mot Indre Havn var jorder. Det var det også på begge sider av veien inntil gården på det området som idag rommer kirkegården, tenni­sbane og idrettsanlegg. Nøyaktig hvor gården Brom lå er det vanskelig å fastslå med sikkerhet, men den kan ha ligget i nærheten av tennisbanen. Fra Bromsjordet førtes veien videre til det som idag kalles triangelen, over jordene med lauvtrær på begge sider. Ved triangelen delte veien seg slik som nå, hovedveien gikk sydover til Borre og vestover til Falkensten. Dro man vestover kom man ganske snart til huset til Rustads svoger Kjeld, med tilnavnet Aalle­bakken etter plassen han bodde på. Huset lå ved bunnen av Ollebakken omtrent der sykehuset (revet 1955) lå. Om­trent rett ovenfor skal det visstnok ha ligget et hus som tilhørte Grete Aallebakken. Dette hørte til eiendommen Braarud, skilt av et gjerde som fulgte bakken.

I tillegg eide Baltzer Rustad plassen Hagen, et stykke lenger mot sør langs hovedveien (Storgt.) Plassen Hagen lå på nedsiden av denne veien omtrent rett ned for Horten Auto (Storgt.74).

Ved kjøpekontrakt av 29. september 1819 kjøper staten ved Marinedepartementet Horten gård av Baltzer Rustad. Horten med tillegg inneholdt hele området på innsiden av det som idag er Kanalen, Brom som strakte seg til Braarud og Olle­bakken og Keisemark. I tillegg skulle Rustad beholde deler av bebyggelsen på området. Kjøpesummen var 12.000 spesie­daler, det tilsvarte 48.000 kroner.

Baltzer Rustad flyttet selv til Hagen og fergeprivilegiet ble flyttet til den plassen den har idag, kalt Rustadbrygga.

Det røde hus

I dag ligger det "røde hus" der som bolighus, takelmester-bolig. Etter at Rustad kjøpte Horten ble huset ennå en tid brukt som skyssstasjon, etter en kort periode bolighus. Etter at staten kom til Horten ble det butikk i huset. Her holdt den første kjøpmannen på Horten, Jacob Breda, til. I tillegg til butikk-lokale skulle det være spisestue for verftets offiserer, kontrakt om dette hadde Breda skrevet med verftet.

Breda skulle servere et varmt måltid mat til offiserene på verftet hver dag.

Noen god avtale med staten kunne dette neppe ha vært, for fire år etter gjorde han oppbud. Breda skulle nemlig selge sine varer til priser som var fastsatt av den militære sjef. Denne var interessert i å lokke arbeidere til nyanlegget, og stipulerte prisene så lavt at det var attraktivt å komme til Horten. Nye drivere kom til, og det ble drevet butikk der noen år. Senere har det vært benyttet som bolighus for Marinen.

Går vi tilbake til spekulasjonene om hvilke hus det var som brant ned til grunnen 2. februar 1692, så kan det ha vært dette huset. Bygget av Gyldenløve noen år tidligere. Er dette riktig, betyr det at "Det røde hus" er bygget rett før 1700. Dette passer bra inn med at det nye hovedhuset (admiralsboligen) ble bygget i begynnelsen av 1770-årene, da Hans Wallø kom til Horten. Da fortelles det at den forrige eieren, Arnt Henrich Clasen og hans kone ble boende i det gamle opprinnelige hovedhuset til de døde i 1782 og 1784.

FAKTA:

HORTEN - første gang kjent i 1552, da som Hortan, senere Hartten (1593) og fra 1604 Horten. Navnet kommer fra det gammelgermanske hort som betyr ly eller tilflukssted, havna. Vi kjenner ordet fra andre norske plasser, Hortensvær på Helgeland og Hortensvik ved Egersund.

BROM - sammendrag av bro eller bru og heimrr (som Sem og Sæheimer). Her må det være snakk om en jordbru over de flate jordene, med sjø på begge sider.