HISTORIEN OM BEKKEKVERNEN I ÅSGÅRDSTRAND

Av Odd Aasen

Kvernen og fossen har god klang i våre folkelivsskildringer og i våre bygdesagn. Gamle kvernsteder har inspirert sagn og diktning, og kvernen med dens møller og møllefolk går ofte igjen i eventyrene. De har hatt bred plass i folkefantasien, og denne fantasi er næret av både fossens mystikk og av arbeidet i kvernen. Men våre kvernesagn er ikke bare eventyr om uvirkelige mennesker og ting. De er hentet fra et yrke som i høy grad hadde virkelighetens preg og som har dype røtter i vår gamle bondekultur.

Kornmalingen har alltid vært et viktig arbeide. Den er som dyr­kingen av kornet omgitt av en egen kultus, den har sine egne tradi­sjoner og sin egen historie. Kornets tilberedning til brødmel har satt de samme krav til oppfinnsomhet og dyktighet, til flid og påpasselighet som korndyrkingen selv. Også i gamle dager var det om å gjøre å male det beste korn og å ha de beste redskaper man kunne overkomme. Produktene var vel som oftest ikke rare, men arbeidet var like fullt møysommelig, og det krevet meget av sin mann.

Når kverndriften har en så bred plass i vår bondekultur, ja i hele vår næringskultur, skyldes det også den ting at kverndrift var den første “industri” som nyttet mekanisk kraft her i landet. Kvernkallen som drev kvernen var vel det første redskap som gjorde fossekraften anvendelig for våre forfedre. Den avløste den manuelt utførte kornk­nusing eller maling med håndkvern som hadde pågått i århundrer, kan hende i årtusener, før kvernkallen ble kjent. Det store fremskritt som dette måtte bety den gang, avlastet bonden i meget av hans arbeide, men må fremfor alt ha betydd et stort fremskritt ernæringsmessig sett. Det ble jo mulig å male både hurtigere og bedre enn før.

Kvernen var lenge alene om fossekraften. Mellom de første kverner og vannkraftens utnyttelse til annen industri her i landet gikk det århundrer. Kvernen var jo et redskap i matproduksjonens tjeneste, og det er her menneskene først satte sin fantasi og sin oppfinnsomhet inn for å skape forbedringer. På et langt senere utviklingsstadium kom sagbrukene. Men den omstendighet at kvernene så lenge dominerte i vassdragene, forklarer at det i sagn og diktning oftest er kverndrift og møllebruk man forbinder med fossen, sjelden annen virksomhet.

Kvernen som dikterisk og kulturhistorisk objekt hjelper oss imidler­tid lite med faktiske opplysninger om den tidlige kornmaling i Norge. De historiske kilder gir lite beskjed om den. Der kan nok henvises til spredte oldfunn rundt om landet, men disse funn innskrenker seg gjerne til håndkverner eller kvernsteiner. Og de forteller i grunnen lite om det utviklingsstadium kvern‑ og mølledriften har stått på i de forskjellige perioder.

Den primitive kornknuser fantes i Osebergskipet fra omkring 800 år e.Kr., og i våre museer finnes også mange eksemplarer av de senere håndkverner som tildels ble brukt enda i det forrige århundret. De brukes fremdeles som såkalte salt‑ eller grynkverner mange steder på gårdene i landet. Under felttoget i 1807‑8 ble de ført med troppenes tren i større antall. Soldatene fikk utlevert korn og måtte selv male det på disse kverner, som var forholdsvis hendige og lett transportable. Det kan forklare deres anvendelse på et så sent tidspunkt.

Kornmalingens teknikk var jo dengang kommet langt forbi hånd­kvernen. Den romerske vannmølle var alminnelig utbredt utover Europa allerede fra 5. og 6. århundre, og selv om det ikke kan påvises nøyaktig, er det sannsynlig at Nordens farende vikinger tilegnet seg denne oppfinnelse. Det holdes endog for mulig at den kom til landet før vikingetogene. Men at vikingene lærte seg meget av kornmalingen i fremmede land kan man gå ut fra, ‑ de ble jo ikke bare påvirket av utlandets kunst og sprog, men førte også tekniske oppfinnelser med seg hjem.

Også vindmøllen har en lang historie. Den opptrådte i store meng­der rundt om i Europa i middelalderen der hvor vannkraft manglet. Her hjemme fikk den av naturlige årsaker liten utbredelse. Men den har vært kjent og brukt en del i kystdistriktene, bl.a. ved Hvaler, Stavern, Bergen og Stavanger, samt Tønsberg og den nærmeste på Rømsberget i Slagen.

Kvernhuset til Store Stang og Aasgaarden

‑ noen utdrag fra bygdebøkene

I1621‑22 registrertes det kvern på Åsgården, formentlig den samme som i 1681 skatter et halvt lispund tunge. I 1723 brukes den samme kvern under nabogården Stang i Sem, og det er “en ikke ganske ringe kvern til husfornødenhet.” (B.b s. 241).

Jens Christensen (Bastøen), ca. 1688‑1719. Han bodde en tid i Åsgårdstrand, hvor han hadde eid halvparten av den gård som Hans H. Tolsrød senere bodde i. Denne part solgte han til Oluf Hansen, som i 1697 solgte den til Hans O. Tolsrød. Til parten hørte i 1691 et lite kvernhus med et par gamle utslitte kvernsteiner.

I 1687 lånte Christensen 12 rdl. til prost Anders Glostrup i Borre og fikk som pant et gullkjede og en benkedyne.

Hans Hansen Tolsrød, kjøpte av sin bror Nils Hansen i Tønsberg i 1702 halvparten av et ved disse bygningene på stranden stående kvernhus med et par gamle kvernsteiner for 70 rdl. etter takst. (S.B. s. 915).

I 1717 lånte Tolsrød 250 rdl. av oberst Otto Ludvig von Fyen og pantsatte bruket og bygninger, samt hans bekkekvern med 2 par kverner. (S.B. s. 916).

I År 1723 er oppført under Store Stang I liten flomkvern som kun males på når særdeles stor flom innfaller.

År 1764 ‑ Under Aasgaarden gnr. 2, br. nr. 8 m.fl. Madam Lemwig ‑ Lorentz Christiansen Lemwigs enke, kvernen som gården hadde hatt tok hun igjen og brukte den under Store Stang, og da hennes svigersønn Ole Olsen Backe i 1796 overtok Store Stang, fulgte kver­nen i Åsgårdstrand med, med foss, møllesteiner og alle innretninger. (B. b. s. 253).

I 1848. Kvernbruket nevnes da, men ble en tid senere nedlagt. Møllerens hus står fremdeles ‑ det hører til Åsgårdstrand, (Bakkehu­set). (S.B. s. 918).

I Spillings bok “Åsgårdstrandiana”, side 259, er delingsforretningen av desember 1848 inntatt i sin helhet, og det fremgår av denne beretning:

I bakken ved nordre side av Johan Wesmanns beboede tomt, Central hotell‑gården, beliggende møllebruk, som begge eiere av Store Stang var enige i å benytte felles.

(Side 146 i samme bok) Huset kaldtes “Kloppa” etter kloppen over “bekken” i nærheten. Like nedenfor lå Wesmanns kvern og Jørgen Nilsen hadde vært møller der.. (Bakkehuset).

(Side 316 i samme bok). Nede i hellingen, nær N. C. Nielsens‑ nu Skovdahls hus, stod et kvernhus, visstnok til oppimot midten av det 19. århundre. En halvpart av den ene kvernstein ligger utenfor døren hos baker Frantzen, den andre skal ligge på Stang.

Det kan videre tilføyes at kvernen eides i fellesskap av Store Stang's eiere ‑ Johan Wesmann og Andreas Næss. Morten Karlsen, sønn av Karl Mathisen, som bodde i den nordre del av “Bakkehuset”, har fortalt at hans far var den siste møller, og den var i drift i 1860‑årene, senere er den råtnet ned, men kun kvernsteinene er igjen rundt på forskjellige steder i Åsgårdstrand, se kartet.

Lorentz Lemwig og hans familie i 2 generasjoner før ham eiet Store Stang fra 1731, (se side 917 i Slagenboken) og hans far hadde foruten Store Stang kjøpt Aasgaarden i 1739 (se Borreboken, side 253) og antagelig brukt kvernen i tiden frem til sin død i 1764. Ved skifte etter ham ble den igjen forenet med Store Stang.

Fra møllen var i drift har vi en rekke navn som har sin opprinnelse fra kvernen i bekken nede i Åsgårdstrand: Damgaten, Damåsen og de såkalte Damløkker, som er gått inn i Koterød ‑ Damrønningen nevnt fra 1740, ble omdøpt til Ekely i 1922 ‑ og vi vet at selve mølledammen lå der oppe på Aasgaardens grunn, og den felles eier av begge gårder forklarer at vi finner mølledammen der.

Møllesteiner fra kvernhuset til Store Stang avmerket

på grunnrisset fra 1853 over Åsgårdstrand

På Stang er to store møllesteiner oppsatt som havebord, en 1/2 stor møllestein + brudd plassert som dørhelle til uthusbygg.

I Stangsgt. 11 er to halve store møllesteiner i bruk som dørheller.

Ved baker Per Bjune Frantzens forretning i Stangsgt.5 ligger ved doren en halv stor møllestein i asfalten ‑ den andre halve stein ligger ved uthuset i bakgården.

I tidligere kommuneforvalter Sem Rangens eiendom, Toldergt. 9, plasserte han en halv stor møllestein ved østsiden av sitt sidebygg. Steinen har Rangen funnet ved bekken der kvernen lå.

Brødrene Sæterlid, Grev Wedelsgt. 4, har en halv stor møllestein som dørhelle, ‑ ved sidebygget ligger brudd av andre halvdel.

I Gerd Jacobsens eiendom, Bakkegt. 12 A, ligger, etter opplys­ninger, nedgravd i haven en halv stor møllestein.

Ovenfor er plasseringene beskrevet fra 7 store møllesteiner eller 3 1/2 sett. Til en kvern brukes to steiner.

I Kate Jacobsens forretningsgård, Smalgangen 2, brukes som dør­helle ved trappen mot øst en hel mellomstor møllestein, ‑ ved hennes bolighus i Edv. Munchs gt. 5, har hun plassert maken til denne stein. Med andre ord ‑ hun har et sett av mellomstor størrelse kvernstein.

På kartet er forøvrig avmerket fem plasseringer av liten kvernstein for hånddrift.

Møllesteinene som er spredt rundt i Åsgårdstrand er rester av den eldste mekaniske virksomhet på stedet, men det er trolig flere uoppda­gede steiner.

(Jeg takker for bistand fra ing. Rolf Kristensen og bruk av div. kildemateriale